50 og ikke ferdig ennå. Milepæl etter behandling for føflekkreft

Jeg kom meg over den andre store milepælen min. Jeg har virkelig blitt 50 år. Da jeg fikk spredning av føflekkreft for knappe tre år siden var det et par ting som gikk særlig inn på meg. Det virket temmelig urealistisk at jeg skulle overleve lenge nok til å oppleve konfirmasjonen til datteren min 1 ½ år senere.  50 års dagen min avskrev jeg totalt. Innerst inne hadde jeg liten tro på at jeg skulle overleve kreften til det.

Å leve er ikke noe jeg tar for gitt. Les mer om det om å glede seg til bursdagen sin her

Mot de fleste odds virket de nye kreftmedisinene på meg. Jeg var heldig å få være med på en klinisk studie med en vaksine UV1, i tillegg til immunterapi-medisinen Ipilimumab / Yervoy.

Kreftsvulstene mine har ikke forsvunnet. De krympet litt, for så å holde seg helt i ro nå.  Siden de svulstene legene måler på har minsket med mindre enn 30 % kaller de det stabil sykdom – og det har holdt seg stabilt i 2 år nå. Onsdag var jeg på radiumhospitalet igjen og fikk resultat av den siste CT-skanningen; fremdeles stabil sykdom.

Etter noen tunge ventedager var det virkelig en gladmelding. Skuldrene faller liksom en halv meter ned.

Det har gått 33 måneder siden jeg startet på behandling. Nå er jeg ute på halen på overlevelseskurven. Det ser ut som at de som har klart seg så langt (ikke døde) vil fortsette å klare seg. Kurven som du finner bak denne  linken viser at ca. 22 % lever etter 3 år, og fortsetter med det. Det er for bare ipi (ipilimumbab), og jeg har fått vaksine UV1 i tillegg.

På kreftkonferansen ESMO i Madrid i september la lege Elin Aamdal fram resultatene av studien jeg var med på. Jeg er øverst – jeg var første pasient ut. Av 12 pasienter er vi 3 som har klart oss med bare denne behandlingen, 6 har fått mer behandling og lever, og 3 er døde.

Elin Aamdal og Kari Anne Fevang

Jeg er veldig takknemlig for at jeg ble plukket ut av legen min,  Tormod Guren til å være med. På onsdag snakket han om å redusere strålingsdosen på CT’ene  framover. Planen er å leve lenge uten senskader fra stråling. Den planen støtter jeg!

(Meld deg gjerne på epostlista mi – foreløbig har jeg ikke funnet ut hvordan jeg skal bruke den. Jeg jobber med å lære meg Mailchimp for å sende deg epost når jeg poster nytt innlegg)

Om å føle seg som en utbrukt koffert og litt annet

Nå er dagligdagen kommet tilbake etter ESMO-konferansen i Madrid. Det var heseblesende hektisk – og utrolig lærerikt. Jeg skal skrive mer etterhvert, men ennå prøver jeg bare å absorbere og forstå det jeg har sett og hørt. Heldigvis ligger de fleste presentasjonene på nett så jeg har hørt noen om igjen. Det er viktig for meg at det jeg skriver er riktig – også selv om jeg vet det kan være skremmende lesning for andre.

Min venn Kay fra Irland skriver det så fint.

https://melanomainme.com

Kay’s ødelagte koffert

Hun fikk ødelagt kofferten sin på turen, og setter hele livet sitt i perspektiv i forhold til det. Livet blir ikke det samme igjen etter kreft.

Jeg har vanskelig for å bruke begrepet «etter kreft». Kreften er så tilstede i hele min tilværelse om jeg vil eller ei. Selv om sykdommen min har vært stabil i to år vet jeg ikke om dette vil holde – eller hvor lenge. Jeg blir minnet om det ofte.  Senest på ESMO da jeg snakket med en av mine Melanoma Patient Network-venner som mistet mannen sin til føflekkreft i august. Jeg gråt med henne.

Men jeg kan ikke bare gråte. Det hjelper verken min serbiske venninne eller meg. Jeg må ta skjea i den andre hånden og gjøre noe. I dag er det brukermedvirkning. Jeg vil ha reel  brukermedvirkning!

Så dagen i dag er trening, EUPATI- kurs, blogg og forberedelse til helgas seminar i Kreftforeningen for brukermedvirkere.

Ingenting om oss – uten oss!

 

Spredning av føflekkreft kan forebygges!

Mandag 11.september 2017 ble det offentliggjort revolusjonerende nyheter på kreftkonferansen ESMO i Madrid. Pasienter som får kirurgisk behandling for føflekkreft kan ha stor risiko for tilbakefall fordi mikroskopiske kreftceller kan bli værende i kroppen etter operasjon. Adjuvant terapi, dvs. forebyggende behandling, kan på sikt være aktuelt for pasienter med føflekkreft med høy risiko for tilbakefall.

Det som er nytt er å gi immunterapi eller målrettet behandling forebyggende. Det er ikke funnet nye bivirkninger av disse behandlingene.

Forebyggende immunterapi

CheckMate 238 er navnet på studien med forebyggende medisin med Nivolumab versus Ipilimumab (begge immunterapi). Her er det funnet at 72 % av stadium IIIB og IIIC pasienter ikke har fått spredning (lokalt, regionalt eller fjern metastaser) etter 12 måneder ved Nivolumab, mot 62% ved bruk av Ipilimumab (4 doser). Bivirkningene med Nivolumab er betydelig mindre alvorlig enn ved Ipilimumab. Les mer om CheckMate 238 her

Jeff Weber presenterer adjuvant Ipi vs Nivo

For personer med en mutasjon i kreften som kalles BRAF (BRAF-positiv) ble det presentert flere muligheter. En av disse er spesielt interessant.

Forebyggende målrettet behandling

COMBI-AD-studien studerte kombinasjonen av dabrafenib + trametinib gitt til pasienter med stadium III, BRAF-positiv føflekkreft, tidligere ubehandlet for kreft. Pasientene ble først operert før de fikk enten placebo (juksemedisin) eller studiemedisin (dabrafenib+ trametinib). Ved denne kombinasjon var det 88% som ikke hadde tilbakefall av sykdommen etter ett år, mot 56 % i placeboarmen. Etter 3 år  var det fortsatt 58% som var sykdomsfrie av de som har fått studiemedisin, mens tallet er 39 % for de som fikk placebo. Les mer om  COMBI-AD

Det ble også diskutert det man kaller neoadjuvant, det vil si å gi medisiner uten å operere først. Fordelene ved det er bl.a. å slippe risikoen ved operasjon og eventuelt bivirkninger til operasjon som for eksempel  lymfeødem. Ved å behandle med medisiner, som nevnt over, så behandles hele kroppen. Dette kalles systemisk behandling. Ved operasjon får man fjernet den svulsten som kan sees, men man vet ikke om det er mikroskopiske kreftceller på avveie andre steder i kroppen som da ikke blir gjort noe med.

Alle medisinene som er nevn i denne artikkelen er godkjente medisiner som brukes på norske sykehus til pasienter med spredning av sin føflekkreft.

Så gjenstår det å se om disse behandlingsmulighetene blir godkjent og tatt i bruk, og færre får spredning av sykdommen.

Klar for nye utfordringer. EUPATI kurs og ESMO konferanse

Denne uka tar det av. EUPATI og ESMO.

I ettermiddag begynte jeg på et 14 måneder langt kurs. 250 -300 timer E-læring og 2 samlinger på 4 dager i Madrid. Blir anpusten og får prestasjonsangst bare av første avsnitt om pensum:

EUPATI Patient Expert Training Course Syllabus
The European Patients’ Academy on Therapeutic Innovation (EUPATI, www.patientsacademyeupati.eu)
aims to develop and disseminate objective, credible, correct and up-to-date public information about
medicines Research and Development (R&D) for the lay public. EUPATI will build expert capacity by training
patient experts and advocates, and enhancing competencies among patients and the public, by
administering a certificate training programme, by creating an educational toolbox which can be used by
patient advocates, and by creating the leading public library on medicines R&D on the Internet: translated
into 8 languages, published under “creative commons license” for re-use by the public.

2 lange setninger som sier litt om kompleksiteten på dette kurset. Men det er bare å kjøre på, det er ved å kunne nok til å delta på likefot i prosessene en kan påvirke. Patient empowerment!

Fra fredag 8.september til tirsdag 12. skal jeg delta på ESMO. Dette er Europas største kreftkonferanse, regnes som nr 2 etter ASCO i Chicago. Det blir spennende å høre de siste nye forskningsresultatene.

Kjenner meg igjen i læringskurven under

Her er programmet.  Ta kontakt hvis det er noe som er spesielt interessant. Jeg skal prøve å få med mest mulig innen melanoma og på patient advocacy track’et.

Det er håp i hengende snøre: Pembro vs Ipi

Her er litt nerdete forskningsresultater:

En studie (keynote-006) som nettopp er offentliggjort viser at pembrolizumab (Keytruda) er overlegent bedre på overlevelse enn ipilimumab (yervoy). Link her.

At PD1-hemmerene pembro og nivo gir bedre overlevelse har vært kjent et par år. Det som er nytt i denne studien er at det også er tatt med stadie III pasienter, altså før spredning til indre organer.  I tillegg til stadie IV pasienter. Totalt 834 pasienter er med i studien.

Jeg tenker at jeg ville ha satt pris på å få behandling før denne dritten hadde spredd seg til bl.a lunger og lever.

I denne studien fant de at etter 2 år så levde 55% av de som fikk pembro og 43% av de som fikk ipi.

Bildet under er ikke fra dette studiet. Det er foto av en slide på ASCO og viser de samme tallene for IPI, omtrent det samme for Nivo som for Pembro, og ennå en økt overlevelse for kombibehandlingen med Ipi+Nivo

.

 

 

Verdens største kreftkonferanse ASCO2017

ASCO var overveldende! Enormt! 39400 mennesker i USA’s største konferansesenter. Med underjordisk vei direkte fra downtown Chicago for shuttelbusser.

Bettina Ryll, grunnlegger av MPNE, Gilliosa Spurrier, Melanome France, Violeta Astatinei, Melanoma Romania og Sticting Melanoom (Nederland) og jeg fra Føflekkreftforeningen.

 

Jeg var med på så mange foredrag jeg kunne rekke over, og hadde mange spennende møter med andre nordmenn på ASCO, leger, folk fra legemiddelindustrien og kreftforeningen, samt møter med internasjonale kontakter for legemiddelindustrien sammen med de andre fra MPNE. Det var program fra tidlig morgen, tidligste var kl. 6.30 søndag morgen, til kl. 22 på kvelden.

Moya Berli, Steinar Aamdal og Kari Anne Fevang

Vi var fire fra Melanoma Patient Network Europe / nasjonale føflekkreftorganisasjoner som jobbet sammen.  Bloggen http://mpneatasco2017.blogspot.no/  har flere detaljer enn jeg skriver om her. Jeg tok mest bilder til den.

Det var ikke noen helt store gjennombrudd som kom opp i år, men mye interessant. Som ikke-medisiner forstår jeg ikke alt, men jeg lærer. Det å være tilstede, være synlig og delta aktivt gjør at pasienter / pasientorganisasjoner får en synlig stemme. Det er faktisk våre liv det gjelder!

Jeg prøver å gjengi så korrekt som mulig, men må ta forbehold for at jeg kan ha misforstått og gjengir feil.

Noe av det som ble tatt opp innenfor systemisk behandling av avansert ikke-opererbar føflekkreft:

  • Forebyggende behandling, Adjuvant = etter operasjon og neoadjuvant = før operasjon. Det ser ut til at immunterapi gir vel så gode resultater forebyggende som etter at en har fått spredning. Dilemma her er at en ennå ikke kan forutse hvem som vil få spredning og at denne forebyggende behandlingen vil være veldig dyr. Det er bare i de siste årene legene har diskutert pris for medisinene, og dermed tilgjengelighet for pasientene.
  • Det finnes og utvikles flere kombinasjoner av behandling: Bl.a. PD1-hemmere og IDO, PD1- hemmere og vaksiner. Kombinasjonen som ble godkjent i Norge i mai: Ipilimumab (Yervoy) + Nivolumab (Opdivo) gir 14 % høyere total respons rate enn bare Nivo. (Larkin et al. AACR 2017)
  • Kan man gi BRAF & MEK-hemmere og PD1-hemmere samtidig?
  • Rekkefølgen av immunterapi og målrettet terapi med signalhemmere (BRAF & MEK) blir alltid debattert. Jeg har hørt flere onkologer si at hvis svulstene vokser «langsomt» foretrekker de først immunterapi, så senere BRAF & MEK-hemmere. Hvis svulstene vokser veldig raskt må man «slukke brannen» med BRAF & MEK-hemmere først, og så starte med immunterapi. Dette gjelder bare for som er BRAF-positive, dvs har en skade på BRAF-genet.
  • Studier viser at immunterapi virker like godt på hjernemetastaser som på andre metastaser. Føflekkreftpasienter med spredning til hjernen var opprinnelig ekskludert fra studiene som ble gjort for å få medisinene godkjent. Nå vurderes det å bruke immunterapi alene, uten forutgående kirurgi og stråling.
  • Det forskes mye på biomarkører. PD-L1 er langt fra noen perfekt markør og det forventes at flere vil komme. Biomarkører skal brukes til risikoanalyse, stille diagnose, overvåke virkning av behandling, bivirkninger mm. Det viktigste er å finne en metode for å forutse hvilke pasienter som sannsynligvis vil ha nytte av immunterapi. Det er fremdeles mange som ikke har effekt, og med gode biomarkører kan en unngå unødvendig bruk. Det sparer pasienten for bivirkninger og pengene kan brukes på andre pasienter.
  • Varme og kalde svulster. Hvorfor er noen svulster «varme» dvs. har T-celle betennelse i svulstens mikromiljø) og noen «kalde», dvs uten betennelse. Når svulsten er varm er den mer mottakelig for immunterapi. Hvordan kan man gjøre den varm? Kanskje med modifisert herpes-virus?
  • Studier viser at når en stopper med pembrolizumab etter 2 år så varer effekten. Virkningen er varig for 91 % av de som har komplett respons / ikke lenger noen kreftsvulster.

Er du interessert i forskningsresultater vil du etter hvert finne mer her på www.melanoma.no

 

Slutt å kalle meg en helt! – I am not a hero!

Hvorfor skal vi absolutt kalles helter  – vi som har vært med eller er  med en klinisk studie? Jeg kjenner ikke en eneste som går rundt å kaller seg helt!

Violeta og Kari Anne på ASCO2017

Da bør jeg ha forklart det godt nok. Jeg er lei av å bli kalt #DearCancerHero og CancerSurvior.

Violeta Astratinei  og jeg dro på ASCO Advocacy Briefing holdt av MSD første kvelden på ASCO. MSD ville ha oss til å skrive lapper og sette på

#DearCancerHero

tavle for å takke alle heltene. Og ja, big pharma bør si takk, det hadde ikke blitt noen nye medisiner å tjene penger på uten at noen var villig til å stille som prøvekaniner!

Resten av møtet ga et greit overblikk over amerikansk patient advocay. Men dessverre ikke så mye nyttig for meg.

Jeg har føflekkreft med spredning. Å leve er ikke noe jeg tar for gitt.

Gleder du deg til bursdagen din? For du regner med at den kommer, ikke sant?

Nå tør jeg glede meg til 50-årsdagen min, men for 2 1/2 år siden var jeg sikker på at jeg aldri ville få oppleve verken den, eller konfirmasjonen til datteren min.

Å leve er ikke noe jeg tar for gitt. Som kreftpasient er de tankene nok oftere i hodet mitt nå, enn de var da jeg var frisk. Den gang hverdagene bare løp fra meg. Nå er hverdager det beste jeg vet. Det å få være tilstede i mitt eget liv, og få lov å se barna mine vokse opp. Det er stort det! Sist uke fikk jeg en ny utsettelse. 3 måneder til neste undersøkelse for å se om kreftsvulstene vokser. 3 måneder til hvor livet kan gå (sånn noenlunde) som normalt.

Jeg har føflekkreft med spredning – jeg blir ikke frisk. Det fortalte legen meg rett før jul for 2 ½ år siden. Når du får den beskjeden, og samtidig finner ut at folk med føflekkreft med spredning lever i snitt 9 måneder, da får du noen andre prioriteringer.

Jeg trodde jeg skulle dø i løpet av det året. En nær slektning av meg, May Lisbeth, ble 43 år. Hun døde av føflekkreft samme høst jeg fikk spredning. Hun levde bare noen få måneder etter diagnosen. Gjaldt det også meg? Dette var i slutten av 2014, før immunterapi ble godkjent i Norge. Da var det egentlig ikke noe behandlingstilbud til pasienter med spredning. Jeg kunne få litt cellegift for kanskje å dempe smertene når det nærmest seg slutten, sa legen. Men bare 5 % pasientene har nytte av cellegift. Det føltes håpløst.

Heldigvis ble ikke det slutten, jeg fikk være med i en klinisk studie på Radiumhospitalet med immunterapi. Medisinen har virket godt og redusert svulstene mine, men de er ikke borte. I 2015 da jeg ble behandlet sa statistikken at bare en av fire pasienter lever 3 år etter behandling med den immunterapien. Jeg er takknemlig for at det har virket på meg – for at jeg er her ennå.

Det har kommet flere nye medisiner mot føflekkreft på få år. Jeg er heldig som nå har flere muligheter hvis/når svulstene vokser igjen. Men det er ikke noen garanti for at disse vil virke.

Forskningen går videre. Kunnskap er viktig for meg. Jeg vil lære. Jeg vil være med å påvirke.  Det er faktisk vi pasienter som har mest å vinne og alt å tape. Forskningsresultatene er ikke til for leger, forskere og legemiddelfirmaer. Vi trenger tilgang til nye medisiner. Jeg, og   som kommer etter meg. Jeg blogger om sånt og livet med føflekkreft på http://www.melanoma.no .

Men så er det denne uroen da, denne angsten hver 3. måned. Har svulstene begynt å vokse igjen? Har det kommet nye? Venteuka før prøveresultater er slitsom, det er ikke lett å konsentrere seg. Jeg holder pusten av spenning før legen sier resultatet.

Tenk om jeg ikke hadde blitt solbrent så mange ganger som barn og ungdom. Jeg har aldri vært noen stor soltilbeder,men brent er jeg blitt likevel. Jeg ga opp å bli brun for mange år siden. Jeg pleier å si at jeg fås i to farger: Hvit og rød, og jeg foretrekker hvit.

Tenk om jeg hadde sjekket meg oftere. Det hjalp ikke at jeg var flink for 10 år siden. Lett å tenke at jeg tar det i morgen. Det er liksom et tiltak, akkurat som å rydde i klesskapet. Jeg tar det i morgen… venter til mannen min kan se på ryggen min.

Jeg har kommet til at det hjelper verken å angre eller synes synd på seg selv. Det er som det er. Jeg må faktisk forholde meg til det. Men jeg skulle så gjerne ønske at andre hørte på rådene. Det er ikke vanskelig. Det er lett å forebygge!

Jeg vil gjerne nå ut til deg som er mann og over 50. Vet du at forskning viser at eldre menn i Norge er de som oftest dør av føflekkreft, og at vi ligger på topp Europa med dødelig føflekkreft? Det er så unødvendig. Sjekk huden din, også ryggen og andre kronglete steder! Gå til lege hvis du er i tvil. Kommer du deg til lege i tide så går det som regel bra. Det går nemlig ikke over av seg selv.

Det er ikke vanskelig. Bare to ting å huske:

  • Bruk solvett – IKKE bli brent
  • sjekk huden din.

Så enkelt er det.

Følg meg gjerne på www.melanoma.no. Der blogger jeg om livet med føflekkreft, forskning og brukermedvirkning. Og til høsten skal jeg feire bursdagen min. Jeg gleder meg til å bli 50!

Føflekkreftforeningen http://foflekkreft.no/ og kreftforeningen.no https://kreftforeningen.no/ kan gi deg mer informasjon.

Dette blogginnlegget, riktig nok i en kortere versjon enn denne, publiseres på kreftforeningens blogg 26.mai 2017

 

Hva er vitsen? – Victor Skimmeland gjesteblogger

 Vi er kreftsyke. Vi stiller opp i media. Men vi får ingenting igjen. Vi blir bare låst inne bak digitale Berlinmurer og får beskjed om at materialet vi har bidratt til, ikke kan røres. Det tilhører avisen. Og bare den.
 Blogginnlegg av Victor Skimmeland, 2017-05-22


Kreftforeningen, Føflekkreftforeningen og kreftforeninger i 30 land arrangerer nok en gang «Sjekk deg»-dagen. Fotfolket, det vil si sånne som meg, kreftpasienter, ble sendt ut på jobb. Aviser og TV over hele Norge fikk tilbud om å gjøre intervjuer med oss.
Selv ble jeg kontaktet av Sandefjords Blad. Allerede da jeg gjorde avtalen, og igjen under intervjuet, ba jeg så pent jeg kunne om at saken ikke ble lukket bak en betalingsmur. Føflekkreftforeningen ville så gjerne linke til den, så mange flere kunne bli advart mot solens farer. Den hyggelige journalisten kunne ikke love noe, men hun skjønte poenget.
Ingen løfter, men hun skulle bringe spørsmålet videre.

 Det tok tid
Intervjuet tok tid, men jeg leverte på alt den hyggelige journalisten ønsket. Kanskje litt til. Hun sa seg enig i at jeg hadde snakket litt mye, ja, jeg spurte jo. Men så har jeg selv vært journalist og slitt med intervjuobjekter som knapt sier mer enn «ja» og «nei». Selv skulle jeg levere. Både i tekst og bilder.
Korrekturen skulle komme senest neste dag klokka ti. Jeg måtte sitte klar. Den hyggelige journalisten hadde flere oppgaver. Teksten kom ikke. Så jeg sendte en melding. Til slutt ringte jeg. Jeg hadde nemlig hatt planer. På slutten av dagen kom teksten med kort frist til rettinger. Jeg konsentrerte meg om de tre viktigste. Det var det jeg rakk. Resten fikk være, de var bagateller i den store sammenhengen.

 Alt tilhører Sandefjords Blad!
Sammen med korrekturen fulgte en liten overraskelse:
«Når vi sender saken til deg,» stod det, «har vi tillit til at du ikke misbruker dette på noen måte. Vi understreker at tekst sendt til gjennomlesning, er SBs egetproduserte, upubliserte råmateriale. Dette kan ikke benyttes av mottaker til å fremme … organisatoriske … interesser.»
Au! Skulle vi ikke få bruke saken? Jeg ba igjen om å slippe den digitale muren. Folkeopplysningen var viktigere, mente jeg. Og, kunne vi få en PDF til arkivet? Kunne jeg få noen av bildene til privat bruk? Ingen løfter.

Sent på kvelden, ny melding fra den hyggelige journalisten. Hun lovet ingenting. «Dette er redaktørmat.»

Da skrev jeg til redaktøren. Ba pent. Argumenterte godt, syntes jeg.

Provosert
Over helgen, dagen før «sjekk deg»-dagen, kom nyheten på trykk. Dessuten på nett. Den var låst. På formiddagen fikk jeg ny mail fra den alltid like hyggelige journalisten: «Alt vårt materiale er beskyttet av opphavsrett og derfor følger det begrensninger med dette (hvilket du som eksjournalist sikkert er kjent med). Bilder og tekst kan ikke uten videre benyttes av Føflekkreftforeningen eller andre, men det er selvsagt OK å gjengi en liten del, og så henvise/lenke til oss.»

Den lenken var altså låst. Bak en mur som til og med var mer ugjennomtrengelig en sikkerhetsgjerdet gjennom Israel. Men fem millioner nordmenn ville få tilbud om å bli abonnenter hvis de klikket på lenken.

Så fortsatte journalisten: «Jeg har konferert med nyhetsredaktør, og vi gjør som følger. Jeg sender deg noen bilder via MMS om litt, og disse kan du beholde til privat bruk (ikke til bruk av foreningen). Pdf gis ikke ut, men du står selvsagt fritt til å avfotografere dagens sider i SB – men dog ikke viderepublisere hele saken. Ønsker deg alt godt og håper du får mange fine år til!»

Nå lærer jeg
Hvorfor skriver jeg så om dette? Hvorfor lar jeg meg irritere?

Hensikten med å gå ut i media, var å hjelpe andre enn meg selv. Det er derfor jeg stilte opp. Det er derfor Føflekkreftforeningens medlemmer og styre legger ned så mye fritid på informasjonsarbeid. Vi driver folkeopplysning.

Så stengte en lokalavis saken bak sin egen Berlinmur. De fikk sine to sider denne dagen. De tjente sine penger på abonnement, løssalg og annonser. Dessuten solgte de saken videre til to andre aviser i konsernet de tilhører, aviser med nedslag i områder hvor jeg en gang før hadde bodd og hatt litt status som D-kjendis.

Mange andre saker var ulåste denne dagen. Avisa vet nemlig godt at en del saker må forbli ulåst, ellers kommer ingen lesere tilbake neste gang. Hvis de ikke allerede har abonnement. Avisa legger ut agnet, men godbitene koster penger. Min sak var nok dagens gull.

Dette provoserer meg. Jeg trodde jeg var tydelig på at jeg stilte opp for å få saken publisert åpent. Jeg følte meg altså litt lurt. Dumt av meg, jeg veit. Kanskje lukker avisa saken opp om noen dager, bare noen får tipset den om at «objektet» blei «djupt såra og vonbroten». Eller kanskje de bare ler. Uansett: Jeg har lært. Hva er vitsen?

 Victor Skimmeland har såkalt metastasert malignt melanom, ondartet føflekkreft med spredning, og blir behandlet med immunterapi. Han bor i Sandefjord. I tillegg til en fortid som journalist, har han jobbet med internasjonal bistand, både utenlands og i Norge. Han har også jobbet mange år i Den norske kirke. Skadene kreften har påført ham har gjort ham arbeidsufør.