Jeg er heldig! CT-resultater var bra.

Veien til Radiumhospitalet føles utrolig mye lengre når vi skal inn for resultater. Ventetiden fra CT  til legetimen uka etter er tung. Det gjør noe med kropp og sinn  denne ventinga. Jeg forbereder meg ubevisst på beskjed om at kreftsvultene vokser igjen. Kjører alle mulige scenarioer i hodet. Hva hvis…

Scanner kroppen selv for symptomer. Hvorfor gjør det vondt i operasjonsarret – er det bare arrvev eller er det nye metastaser? (Metastaser er kreftsvulster som har spredd seg ut fra den opprinnelige svulsten, for meg vil det si den ondartede føflekken)  Føler meg som en skikkelig hypokonder. Blir kjempesliten bare av å grue meg.

Gubben kjenner også på nervøsiteten og redselen. Nervene sitter utenpå hos oss begge. Det blir lett ugrei stemning når vi har det sånn begge to.

15 blodprøveglass i dag
15 blodprøveglass i dag

Heldigvis gikk det bra denne gangen også. Svulstene er i ro. De har ikke vokst. Det er ingen nye svulster. Alle de kjente var der ved opptellingen. [ikke en eneste hadde stukket av:-(  ]

Jeg burde hoppet og danset hele veien til parkeringsplassen. Jeg er GLAD! Dette var en uendelig mye bedre beskjed enn jeg forutså i katastrofeplanleggingen min. Det er ikke min tur ennå.  3 måneder til neste sjekk. 3 måneder hvor jeg kan dytte tankene på føflekkreften unna. 3 måneder, eller rettere sagt 2,5 mnd til neste tur i denne berg-og-dalbanen. Men den boblende gleden kommer bare ikke, hvis/når-spøkelset er der i bakgrunnen.

Jeg tenker at for hver runde jeg henger med, er sannsynligheten for at nettopp jeg er blant de 22 % langtidsoverleverne på ipilimumab bittelitt større.  Forhåpentligvis hjelper vaksinene fra det kliniske studie jeg var med på også litt.

Jeg putter hvis/når-progresjon-spøkelse lengst inn i en krok i hjernen for en stund nå. Håper det blir der og krymper. Jeg skal ikke fore det.

Tenker at i kveld skal jeg skal unne meg et glass med noe rødt i.

God helg!

 

Husk å elske
mens du tør det.
Husk å leve
mens du gjør det.

 

Bli med i samtalen

2 kommentarer

  1. Takk Liv Kristin! Det er skummelt å dele så offentlig. Håper at noen kjenner seg igjen og noen forstår litt bedre.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.