Bucket list

skog_68a5518-2Bør man ha en bucket liste? Og hvorfor? Dette var tanker som dukket opp etter jeg fikk føflekkreft med spredning-diagnosen. Den gang det så ut som om livet mitt ikke ble så mye lengre. Da legen min snakket om strålebehandling for å lindre smerter på slutten. Det var det eneste de kunne tilby meg på lokalsykehuset.

Jeg kunne forvente meg under et år til. Statistikken sa median overlevelse for føflekkreft med spredning var 9 måneder dengang i årsskiftet 2014 /2015. Akkurat det sa ikke legen med det samme, men det var ikke vanskelig å finne ut.

Hva er egentlig viktig da? Burde jeg ha reist mer, opplevd mer? Jeg hadde ikke noen bucket liste, og orket ikke tenke så langt som til å skaffe meg en.

Etter hvert kom jeg frem til at jeg ikke har de store ønskene om å gjøre det og det før jeg dør. Det viktigste var å være hjemme. Gjøre lekser med ungene. Orke å få på tøy innen de kom hjem fra skolen. Være tilstede. Være med lillesøster på fotball. Kjøre storesøster til korøvelse. Diskutere med storebror. Sånne trivielle hverdagsaktiviteter. Det som gjør at jeg skaper gode og trygge minner om en mamma som er tilstede.

Er jeg ambisjonsløs? Betyr det å ikke ha de store drømmene at jeg har gitt opp? At jeg ikke tør å satse på å leve lenge nok til å få det oppfylt? Jeg vet ikke. Men jeg er rolig på at det er det riktige valget for meg. Det viktigste i livet mitt var – og er- å være tilstede for familien min. punktum!

Jeg fikk mulighet til å bli med på en studie, og fikk ny medisin slik at jeg er i live nå. Og det ser ut til å gå bra videre også. Men det å legge planer fremover har vært vanskelig, og det er fremdeles ikke lett. Hvordan kan man legge planer for noe om 3 eller 6 måneder hvis man ikke vet om man er i live da?

Jeg beundrer mennesker som virkelig har evnet å gripe øyeblikket og oppleve verden. Jeg har blitt kjent med en fin svenske gjennom Melanoma Patient Network Europe. Fredrik har virkelig gjennomført drømmer. Du kan høre pasienthistorien hans på denne podcasten. Han har midt i alvorlig føflekkreft klatret opp noen av de høyeste fjellene i verden. Sterk historie.

Jeg sitter på ferja fra Danmark nå. Det er ikke noe wow-faktor i det, men jeg gleder meg over å ha besøkt svigers i Danmark, fint vær og god mat på båten, og ikke minst at jeg snart er hjemme hos ungene.

Det er et godt liv for meg.

 

PS. Jeg har planer om å reise til Brussel i mars. Det kommer seg 🙂

En kommentar til «Bucket list»

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.