3 år siden dagen da verden raste sammen – Føflekkreft med spredning

Nisse produsert på familejuleverksted 17/12-17 av kusine BHJ. Foto kusine AKJ

17. desember 2014 kommer jeg til å huske lenge. Den dagen fikk jeg beskjed av onkologen på sykehuset at kreften hadde spredd seg til lever, lymfer og bløtvev. 2 uker senere var det spredning til lunger, og en svult vokste synlig utenpå huden.

Føflekkreft med spredning er tøffe tak. Legen var tydelig på at jeg aldri kom til å bli frisk. Det er det eneste jeg husker fra den samtalen, – jo og så at jeg kunne få cellegift når det nærmet seg slutten.

Heldigvis ble ikke det slutten. 3 år har jeg klart! Burde feire, men dagen gjør meg trist. Jula i det hele tatt er vanskelig.  Jeg skrev om dette i fjor også.  Det kan du lese her.  Det er nok bittelitt lettere i år. Heldigvis!

Jeg dro aldri tilbake til den legen. Heldigvis havnet jeg på forsøksenheten på radiumhospitalet. Uten behandlingen der hadde jeg vært død nå.

Jeg møtte på onkologen som ga meg beskjeden om føflekkreft med spredning av på en konferanse for noen uker siden. Hun husket ikke meg, eller at hun hadde sagt det sånn – men det var det jeg hørte! Uansett var hun glad for å møte meg. Jeg er den pasienten hennes som har levd lengst med føflekkreft med spredning – ever!

Hva hun sa og hva vi hørte tror jeg er ganske betegnende for kommunikasjon med folk i en livskrise. Jeg og mannen min fikk ikke med oss mer enn en liten brøkdel av hva hun sa. Hodet mitt ble bare bomull – kreften er tilbake igjen – du skal dø snart…..

3 år etter

Nå har jeg  snudd på flisa. I stedet for å grave meg ned i egne bekymringer har jeg blitt mer og mer aktiv i føflekkreftforeningen og Melanoma Patient Network Europe. Det gir meg glede å kunne bidra med noe for andre. Jeg vil være med å gi pasienter og pårørende den informasjonen de trenger.  Legene må og skal selvfølgelig gi god og gjentatt informasjon, men det trengs mer. Det håper jeg denne bloggen kan bidra til.

Jeg skulle ønske legene hadde fortalt meg om hvilket stadium sykdommen min var sommeren før, første gang det spredde seg. Ikke minst at jeg hadde fått vite noe om prognoser og risiko for progresjon.  Da hadde jeg vært mer forberedt – eller kanskje mer redd. Jeg vet ikke. Det jeg vet nå er at vi pasienter trenger kunnskap om sykdommen vår.

I dag søndag, har jeg brukt dagen på å lage nyhetsbrev for føflekkreftforeningen, og vært på familiejuleverksted . Det var godt. Livet ER godt!

Nå vil jeg glede meg til jul!

Bli med i samtalen

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.